Biogass viktig våpen mot Russland

Siden invasjonen av Ukraina har biogass blitt et viktig våpen i den økonomiske krigen mot Russland. Taktikken er etter alt å dømme vellykket.

Kilde: Biogassbransjen.no

Etter Russlands invasjon av Ukraina har det europeiske energikartet blitt fullstendig tegnet på nytt. Land som tidligere har vært avhengige av russisk naturgass har i stor grad kuttet importen, og selv om det fortsatt kommer naturgass i stor grad fra Norge og Nord-Amerika, har regjeringer i blant annet Tyskland, Danmark og Østerrike vært tydelige og pekt på biogass som erstatningsprodukt.

Også i Sverige har flere store industribedrifter appellert til regjeringen om å vedta en lignende strategi og dermed øke biogassproduksjonen kraftig. Men så langt har de blitt møtt med taushet. Her handler alt om elektrisitet og eventuelt hydrogen, også den som er laget av elektrisitet.

Det som skiller Sverige fra landene på kontinentet er at vi har svært lite gass i energimiksen, mens vi til nå har brukt gass til blant annet oppvarming. I Sverige har biogassproduksjonen i stedet fokusert på transportsektoren. Men energien kan rebalanseres, noe Tyskland viser ved å produsere og importere stadig mer flytende biogass til transportsektoren. Den flytende biogassen som produseres i Biokrafts anlegg i Södertörn, sendes til Tyskland, og landet innviet nylig sitt hittil største flytende biogassanlegg i Rheinland energi- og kjemipark.

Biogass fra Ukraina

En stor del av kompensasjonen fra den russiske naturgassen kan snart komme fra den andre siden av krigen, i form av biogass. Med sin store landbrukssektor har Ukraina stor tilgang på råvarer for biogassproduksjon.

Nylig vedtok Ukraina en ny lov som åpner for utenlandske investeringer og eksport av biogass. Lovutkastet ble diskutert i det ukrainske parlamentet i vinter og med presidentens signatur trer det nå i kraft.

Det er i dag nesten 80 biogassanlegg i landet og den nye loven gjør det mulig å øke produksjonen betydelig. Ifølge Intellinews har ukrainske myndigheter anslått at landet kan eksportere 22 milliarder kubikkmeter biogass årlig i løpet av de neste 20 årene. Det er nok til å dekke 20 prosent av EUs behov.

Sanksjonene begynner å svi

For Russland har Europas sanksjoner virkelig begynt å svi, og setter Vladimir Putin under økende press. Krig koster mye penger og i lang tid kunne Russland stole på milliardinntekter fra gass- og oljesalg.

Russlands enorme gassproduksjon blir mer og mer et problem for landet. Prisen stuper i takt med redusert etterspørsel fra Europa, og uansett hvor hardt det ser etter nye kjøpere for sin naturgass, kan det ikke finne dem. Newsweek rapporterte dette, med henvisning til en analyse fra Atlantic Councils tenketank. Hvor kritisk dagens situasjon for det russiske statseide selskapet Gazprom er, avsløres blant annet av Moskvas beslutning om å stoppe Gazproms aksjeutdeling.

Tap på 73 milliarder SEK

Putin var godt forberedt på sanksjonene i begynnelsen av krigen. Lenge klarte Russland å få vestlige varer inn i landet og via mellomledd levere egne produkter til Vesten.

Men krigen har dratt ut og nå blir hullene i Kremls strategi stadig tydeligere.

Den russiske energigiganten Gazprom kuttet i utgangspunktet forsyningene til Tyskland for å bruke energi som et våpen og hindre Forbundsrepublikken i å støtte Ukraina. Etter en dyster vinter fant EU alternativer til russisk gass og har dermed gjort seg mer uavhengig av forsyninger. Gazprom rapporterte et tap på tilsvarende 73 milliarder svenske kroner for 2023, noe som er et klart bevis på at sanksjonene virker og at den russiske strategien har feilet.

Østerrike og Ungarn

Unntak er land som Østerrike og Ungarn. Østerrike er for eksempel avhengig av Putins gass på grunn av langsiktige kontrakter som er vanskelige å løse, og Ungarn legger mye arbeid i å dempe sanksjoner mot Russland og militær bistand til Ukraina. I Østerrike har Herbert Kickls høyreekstreme parti FPÖ avansert til en sterk posisjon foran høstens parlamentsvalg. Kikl er, i likhet med Orbán i Ungarn, kjent for sine nære bånd til det russiske regimet.

Derfor var det først etter lange politiske forhandlinger at regjeringen kunne legge frem en plan for for tidlig å kutte sine russiske gassforbindelser.

Den 12. februar kunngjorde den østerrikske energiministeren Leonore Gewessler, som er fra Østerrikes grønne parti, planer som vil tvinge innenlandske energiselskaper til sakte å fase ut russisk gass og utforske alternativer for en tidlig slutt på landets langsiktige gasskontrakt med Moskva, som utløper i 2040.

Rundt 13 prosent av russisk gass gikk til Kina det første året av krigen. Italia var den største kjøperen med over 16 prosent, etterfulgt av Tsjekkia, Frankrike og Ungarn. Dette viser at et stort flertall av kjøperne av russisk gass var EU-land. I tillegg til Kina var de to industrilandene Japan og Sør-Korea viktige kjøpere i Asia.

Håpet ligger i Kina

En viktig forutsetning for å kunne eksportere naturgass er at det finnes en infrastruktur i form av rørledninger og/eller havner tilrettelagt for gasstankere. Under sin nylige reise til Kina forsøkte Vladimir Putin å overtale Kinas president Xi Jinping til å bygge en ny 280 mil lang gassrørledning mellom landene. Ifølge dagens analyser vil en slik konstruksjon koste rundt 100 milliarder amerikanske dollar. I tillegg forhandler Kina – til tross for alle partnerskapserklæringer – om sterke rabatter for å kjøpe russisk gass og olje. Å selge russisk naturgass til Kina gjennom en andre rørledning vil «sannsynligvis» resultere i et «betydelig tap» for Putin, ifølge Atlanterhavsrådet.

Allerede våren 2023 forsøkte Putin å overtale Xi Jinping til å bygge «Power of Siberia 2». Det ville utfylle «Power of Siberia 1», for tiden den eneste rørledningen fra Russland til Kina. Den ville strømme russisk naturgass fra Yamal-halvøya i det vestlige Sibir til Kina. Tenketanken Carnegie Politika pekte tidlig på økonomiske sårbarheter i prosjektet.

Russland selv prøver hardt å selge den første rørledningen som en fullstendig suksess. Men virkeligheten ser annerledes ut.

Kina publiserer månedlige tall over gasskjøp, og basert på tall fra 2020 og 2021 sammenlignet Carnegie Politika gasskjøp fra Turkmenistan, Myanmar, Kasakhstan, Usbekistan og Russland. Et av funnene: Gazprom «var klart den verste avtalen av alle kinesiske rørledningsleverandører.» Forskjellen mellom de russiske og turkmenske kontraktene sies å være gjennomsnittlig 55 dollar per 1000 kubikkmeter. En årsak til dette kan være lengden på rørledningen; Turkmenistan og Usbekistan leverer til Kina fra kortere avstander. Det er en lengdeforskjell på hundrevis av kilometer.

Tenketanken antar at Russland er i en betydelig dårligere forhandlingsposisjon overfor Kina enn det var det siste tiåret. Selv om analytikerne forventer at gassrørledningen kan generere positiv kontantstrøm, kan det ta mange år før den enorme investeringen, anslått til 147 milliarder svenske kroner, noen gang blir lønnsom. Det er derfor fortsatt uklart om Power of Siberia 2 blir en realitet.